Hun frøs til. Så flimret øynene hennes – frykt, skyldfølelse, nøling. Og så hvisket hun noe som gjorde blodet mitt kaldt:
«Richard … jeg heter ikke Anna.»
Rommet ble stille. Hjertet mitt hamret.
«Hva … hva mener du?»
Hun så ned, skjelvende.
«Anna var søsteren min.»
Jeg vaklet tilbake. Tankene raste. Jenta jeg husket, hun hvis smil jeg bar i førti år – borte?
«Hun døde,» hvisket kvinnen, mens tårene rant. «Hun døde ung. Foreldrene våre begravde henne stille. Men alle sa alltid at jeg lignet på henne … snakket som henne … jeg var skyggen hennes. Da du fant meg på Facebook, jeg … jeg kunne ikke motstå det. Du trodde jeg var henne. Og for første gang i mitt liv så noen på meg slik de så på Anna. Jeg ville ikke miste det.»
Jeg følte bakken vippe under meg. Min «første kjærlighet» var død. Kvinnen foran meg var ikke henne – hun var et speil, et spøkelse som bar Annas minner.
Jeg ville skrike, banne, kreve hvorfor hun bedrog meg. Men da jeg så på henne, skjelvende og skjør, innså jeg at hun ikke bare var en løgner – hun var en kvinne som hadde levd hele livet i en annens skygge, usett, uelsket.
Tårene brant i øynene mine. Brystet mitt verket av sorg – for Anna, for årene som ble stjålet, for skjebnens grusomme triks.
Jeg hvisket hes:
«Så hvem er du egentlig?»
Hun løftet ansiktet, knust.
«Jeg heter Eleanor. Og alt jeg ville var … å vite hvordan det føles å bli valgt. Bare én gang.»
Den natten lå jeg våken ved siden av henne, ute av stand til å lukke øynene. Hjertet mitt var revet i to – mellom spøkelset til jenta jeg elsket, og den ensomme kvinnen som hadde stjålet ansiktet hennes.
Og jeg innså: kjærlighet i alderdommen er ikke alltid en gave. Noen ganger er det en prøve. En grusom en.
