Fra en restaurantparkeringsplass to byer unna dro jeg frem den bærbare datamaskinen min og skrev en knusende anmeldelse for å advare andre. Noen minutter senere dukket det opp et varsel.
Verten svarte:
«Din idiot, det var ikke et kamera. Det var en sender for vårt private sikkerhetssystem. Nå har du ødelagt det – og de leter etter det.»
Dem? En frysning rant nedover ryggraden min. Jeg så gjennom bildene jeg hadde tatt i utleiehuset for å finne bevis. Så la jeg merke til det – på et av bildene, rett bak gardinen, lyste en svak rød prikk på veggen. En laser. En sporingsenhet.
Jeg innså at dette ikke bare var en sleip vert som filmet gjester.
Noe større skjedde.
Vi så på. Vi samlet oss. Vi ventet. Vi kom ikke tilbake. Vi ringte ikke engang verten tilbake.
I stedet kjørte vi i tre timer til et byhotell, og så knuste jeg den billige telefonen jeg hadde brukt til å gjøre reservasjonen.
Neste morgen anmeldte jeg det til politiet, men innerst inne lurte jeg på om det i det hele tatt spilte noen rolle.
Den natten, mens jeg lå våken med kona mi ved siden av meg, innså jeg noe: sikkerhet er skjørt.
Vi stoler på strålende femstjerners anmeldelser, polerte bilder og pene skjermtekster.
Men noen ganger er veggene som lover komfort bare en forkledning. Og noen ganger er et blinkende lys ikke bare en advarsel. Det er en felle.
