Tre dager, tjue eksperter, hundretusenvis av dollar i konsulenthonorarer og en kontrakt på 120 millioner dollar som hang i en tynn tråd. I toppetasjen på Harrison Robotics var luften tykk som tåke over San Francisco-bukten; feilgrafer glødet rødt, og flokete kodelinjer flimret på en veggstor LED-lampe som en sta storm som nektet å avta. Olivia Harrison sto ved enden av det lange bordet, trampet med hælen én gang, og frøs så til. Som førtitoåring hadde hun kontroll som et skreddersydd plagg – en kullgrå jakke, en stram knute, øyne som gjennomboret unnskyldninger. Bærbare datamaskiner glimtet på det polerte treverket, ved siden av kalde pappkrus og penner som var forlatt i panikk. Ingeniører – noen av de beste på veggen, med firmamerker – stirret på de karmosinrøde diskene som fortsatte å klatre.
«Vi jobbet i tre dager, holdt seks krisemøter og brukte en halv million dollar på konsulenthonorarer», sa hun, kald som januarvinden fra Golden Gate.
«Og hva har vi nå? Et rot.»
Ingen svarte. Rommet var fylt av summingen fra servitører, lysstoffrør og stolthet. Noens kne skalv. Noen andre lukket øynene som for å viske ut en tavle. Hun tok et dypt pust uten å vise det, og pekte mot toget.
«Fem minutter. Jeg vil ha en løsning, ikke en ny unnskyldning.»
